Kjære psykologen min

Kj

av in lørdag, januar 3rd 2009 Lagret under: følelser, gråt, reddsel, sinne, spontanabort, sykehus

Satt og bladde litt i en gammel dagbok jeg har liggende. Der fant jeg noe jeg skrev den gang jeg var 17 år…

Mistet barnet mitt

2 mnd gravid, ….. er faren, men vet det ikke. Er nok best slik.

Tenk at jeg hadde et lite menneske inni meg,

Tenk at jeg lot det dø,

Ble gravid i fylla…selvfølgelig

Helt alene på sykehuset, er så redd, har aldri vært på et sykehus før.

Nå kommer de og henter meg…steinansikt

Tenker sikkert: Nok et løst ungdomstøs som ikke vet å beskytte seg

Mange grønnkledde mennesker…ser bare øynene deres

Følelsesløse øyne… hverdagslig for dem

Jeg er så redd!

Hvorfor ser de ikke det?

Hvorfor gir de meg ingen trøst?

Mor! Jeg trenger deg nå! Hvor er du?

Hold rundt meg mor.

Si at alt kommer til å gå bra

Ta bort alt det vonde

Si at du fortsatt elsker meg

Si at jeg er tilgitt

Gråter og gråter…sovner

Våkner…Nå er det borte

Jeg roper og skriker: Hvor er den? Hvor er den?

En dame kommer bort til sengen og ber meg roe meg ned

Så streng og sint

Hvorfor er hun sint på meg?

Hvorfor får jeg ikke gråte?

Jeg har nettopp mistet mitt barn…

Jeg er helt alene igjen

Er så redd

Kj

av in lørdag, januar 3rd 2009 Lagret under: bibelen, gud, himmelen, krig, mennesker, sekt, skapelsen, tro

Jeg har mistet min tro så til de grader!

Jeg vokste opp med søndagsskolen og fikk hele den gode trygge barnetroen med meg. Har ennå en del av den i meg, men er nok mest fordi jeg fikk det så godt inn fra barnsben av. De siste 10-12 årene har jeg slitt veldig med psykiske lidelser, og har naturlig nok for meg, søkt til gud for trøst og forklaring. Har jo aldri fått noen forklaring på noe som helst og i alle fall ingen trøst… uansett hvor langt nede jeg har vært, uansett om livet holdt på å ende, han var aldri der for meg. Og kom ikke å si at det ikke var min tid, at jeg ikke klarte ta imot tegnene han sendte meg, for det er no jævla bullshit. Jeg har vært så klar til å ta imot som det er mulig å bli. Men har ikke fått noe tilbake! Dette har jeg gitt opp for lenge siden nå… gidder ikke kaste bort livet mitt på noe jeg aldri har opplevd eller verken sett eller følt snurten av. Noe som er så jævlig og lar menneskene lide på de mest grusomme måtene.

Alle som tror på denne Gud sier bare ” vær sterk i troen! Hold ut! Det er en mening med alt. Når vi dør og kommer til himmelen vil vi alle forstå hans handlinger ”FUCK DET!

For en patetisk unnskyldning! Hvordan kan dere gå rundt å tro på dette?

Det er pga Gud og alle sinnsyke menneskers tolkninger av de ord som står i bibelen (Guds ord) at de fleste og mest grusomme kriger har oppstått, det er pga Gud at mange mennesker lever i misshandling og undertrykkelse hele livet, det er pga Gud at så mange mennesker bruker et helt liv (HELE SITT LIV!!) til å sitte og be for menneskeheten og vente på at han skal komme `hjem` igjen… Altfor mye av faenskapen som skjer i verden er pga denne Gud. Hvilke forklaringer kan han ha som skal få oss til å godta og forstå? Hvordan kan han få oss til å forstå at han lar små barn, helt ned i spedbarnsaldreren bli seksuelt missbrukt av sine egne fedre? Hvilke forklaring har han til de mange kvinnene som blir steinet til døde? Hvordan kan han få oss til å forstå at det er en mening med alt dette? Hvordan skal han få oss til å forstå at han har latt alle disse maktsyke menneskene styre og herje som de vil her nede på jorden… i hans navn.

Tror dere virkelig det sitter en usynlig mann oppi himmelen som følger med hva ALLE mennesker på jorda gjør? Tror dere virkelig at dere kommer til et himmelrike, der alt er godt og harpemusikk klinger i våre ører til evig tid, den dagen vi dør? Hvor lenge tror du det går før du klikker og kverker de harpespillerne eller går på skyen (av mangel på veggen)? Tror du virkelig på de ti bud. At denne usynlige mannen i himmelen sender alle som ikke lyder hans regler rett ned i et helvete? Hvis de da ikke ber om tilgivelse i siste åndedrag… Hele bibelen er full av trusler for faen. Gjør vi ikke slik og slik vil det gå deg så ille…

Jeg kan godt tro at Gud har eksistert en gang. Men at han var en hellig ånd som skapte både himmel og jord og oss alle sammen… hallo? På den tiden viste ikke mennesker mye om noe som helst… et lite eksempel bare: I dette år 2009 finnes det fremdeles mennesker som tror at folk i finnmark ikke har strøm, at alle har reiner, at vi bor i lavvo, at alle kjenner alle i hele finnmark osv, og det er ikke mange år siden de brente kvinner og menn på bål fordi de mente de var hekser. Grunnene kunne være så enkle kua ikke ga melk dagen etter en krangel med nabokona, selvfølgelig måtte hun være en heks da! Tror ikke Gud hadde noen problemer med å få de med på tanken om at han hadde skapt jorden og alt som fulgte med, og at han var sjefen over alle sjefer og de som ikke fulgte ham ville brenne i helvete til evig tid. Jeg tror rett og slett Gud var et vanlig dødelig menneske som klarte å bli en meget mektig sektleder for en sekt som vokste seg ENORM!

Kj

av in lørdag, januar 3rd 2009 Lagret under: angst, depresjon, fortvilelse, kjærlighet, mor, omsorg, selvmord, sorg

Mor forsto ikke når jeg ble syk, hun forsto ikke hvorfor. Jeg kunne ikke fortelle henne det heller, det ville ødelagt så mye. Jeg vil ikke være grunnen til at hele familien blir spittet og oppløst. Men det var greit for mor, hun forsto og aksepterte at slik var det. Og derfor ble det nok ekstra vanskelig for henne å forstå meg. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde gjort dårlige valg i ungdomstiden som jeg trengte hjelp og forklaring på. Kanskje hun gikk på den…?

Denne kvelden var jeg på flyttefot, jeg hadde pakket hele dagen og var sliten. Tankene begynte å spinne og jeg klarte ikke få kontroll. Min datter på 3 år lå og sov i sengen min innrammet av esker på alle kanter. Selv satt jeg på gulvet i gangen, tenkte på alt som var vondt. Tenkte på min datter. Herregud! Jeg kommer til å ødelegge dette lille mennesket, jeg er ikke istand til å være mor. Jeg er ikke istand til å være noe som helst. Hva er det liksom meningen jeg skal utrette her i livet. Tenkte tilbake på lørdagsskolen…min barnetro. At alle er skapt for å utrette noe. Det er en grunn for at vi er her. Hva fan er grunnen til at jeg er her, Gud? Av alle de 6 milliarder mennesker som finnes på denne jord…hva vil du meg? I hele det uforståelige store universet…hva skal jeg utrette? Hva skal jeg lære? Hvorfor ga du meg et barn? Hun vil få det så mye bedre uten meg, da slipper hun så enormt mange sorger…greit, hun og familie og venner vil synes det er tragisk når det skjer, men vil nok etterhvert forstå at det nok var det beste jeg kunne gjøre. Det blir best slik, de bare klarer ikke se det ennå.

Var så nedsunken i selvmedlidenhet at jeg ikke evnet å se framover i det hele tatt. Jeg var ikke i stand til å tenke en eneste fornuftig tanke. Gikk bare dypere og dypere inni disse `meningen med livet og meg`tankene. Alle som hadde gjort meg vondt, var tilgitt for lenge siden…selvfølgelig hadde de rett til å gjøre dette, selvfølgelig var det hele min egen skyld, jeg fortjente det. Det var de det var synd på, det var nok de som slet mest og hadde det tyngst, de ville iallefall forstå at det ville være til det beste om jeg bare forsvant…så kunne de gravlegge meg og endelig puste ut og leve videre.

Etter mange timer med gråt og fortvilelse så jeg ingen annen utvei og fant fram kniven, testet den litt forsiktig på armen, litt på halsen…hvor ville det gjøre minst vondt? Hvor skulle jeg stikke for å bli raskt ferdig med det hele? Satt slik og følte på situasjonen en lang stund, ble så opptatt av denne kniven, raspingen på armen fikk de andre tankene til å forsvinne litt. Så våknet jeg til igjen, og kom til å tenke på min 3 åring som lå å sov der inne. Hva skjer i morgen når hun våkner og finner en blodig klump av en mor liggende i gangen?

Det var da jeg bestemte meg for å ringe min mor. Klokken var snart halv 3 på natten og hun svarte i halvsøvnet. Der møtte hun en hysterisk gråtende datter i den andre enden. "Du må komme hit i morgen, før hun våkner! Du må være hær før 7 i morgen.Lov det! Lov det! Lov det! Ikke kom inn på badet. Bare hent datteren min og dra!" Mor var helt rolig i den andre enden…" Hva har skjedd? Hvorfor? Snakk!!!" Jeg sa ingenting…bare krampegråt, fikk ikke fram ordene som jeg trodde ville få henne til å forstå…kanskje jeg til og med kom til å få hennes tillatelse.

Mor gråt….en sår sår gråt. Jeg har fått mor til å gråte, tenkte jeg og ble med ett ennå tristere. "Jeg vil ikke gjøre dere triste mer, mor. Jeg vil ikke at dere skal trenge meg å bekymre dere over mer. Jeg vil dere jo bare godt! Er jo så enormt gla i dere! Kan du ikke forstå at dette vil være til det beste? Vær så snill, mamma! vær så snill! vær så snill å se det, forstå det!" Mor forsto ingenting. Hun ba meg pent…"vær så snill lille venn og legg fra deg den kniven. Vær så snill! Jeg kommer til deg nå med en gang. Jeg er der snart. Jeg er alltid hos deg, uansett! Uansett og alltid alltid alltid vil jeg være her for deg! Legg fra deg kniven, gå å sett deg i stolen ved vinduet, så ser du snart lysene fra bilen min. Jeg er hos deg snart…

Mor kom hjem til meg den natten, holdt om meg, tørket mine tårer, spurte ingen spørsmål…hun bare var der, var der da og er her nå…alltid alltid alltid…

Kj

av in fredag, januar 2nd 2009 Lagret under: angst, blogge, depresjon, følelser, psykolog

Jeg måtte jo flytte, og siden du drev en privat praksis fikk jeg ingen støtte fra det offentlige til å reise til deg, og har som du vet ingen muligheter til å dekke dette selv. Så jeg bestemte meg for å blogge til deg. Du kommer nok aldri til å lese denne bloggen, men her er mange fantastiske mennesker her inne som har hatt tøffe dager, og vet og forstår…De kan nok støtte på mange måter. Men jeg skriver som jeg ville snakket til deg da, for det er mye lettere for meg å få uttrykt meg da.

Så begynner jeg…

Jeg flyttet som sagt, og mistet deg, men jeg er glad jeg gjorde det. Flyttet hjem til min barndomsbygd. En liten bygd med knappe 2000 i kommunen. Jeg trives stortsett, men savner anonymiteten i byen. Men det er som du vet fordeler og ulemper uansett hvor du befinner deg. Jeg har slått meg til ro her nå. Har fått kjøpt meg eget hus og mitt barn har det bedre her enn dær vi var…er det som teller.

Jeg satt oppe natt til i dag og begynte å tenke på deg. Lurer på om du noen ganger tenker på dine `gamle`pasienter…eller klienter som det så pent heter. Jeg var jo et vrak de første gangene vi snakket sammen…fikk aldri den tiden jeg trengte når vi møttes. Jeg hadde jo så enormt mye jeg hadde behov for å snakke om. Jeg sier hadde, men har det jo fortsatt, men det enorme presset ligger ikke der mer. Du har hjulpet meg til å sortere tankene mine. Til å ta fram en og en ting. er ikke alltid like lett, men er lenge siden jeg har hatt ett slikt tankerush og flom av ord som har behov for forklaringer og forståelser.

De første gangene jeg var hos deg trengte jeg lang tid for å finne trygghet og bli klar for å snakke. Gråt for det meste og stutret ut med ord jeg selv ikke forsto…Men du forsto, du ga iallefall uttrykk for forståelse, og det var viktig for meg. Du sa ikke så fryktelig mye, stilte noen spm innimellom, for å få et klarere bilde av hva slags menneske du hadde å gjøre med. Tok disse testene man må ta…hvor mange dager den siste uken har du følt deg deprimert? osv osv…Greit nok det, Jeg løyg på det sexuelle…var slett ikke klar for å snakke med deg om det, og ville ikke du skulle vite dette om meg ennå. Angrer på det i dag, tror du kunne gitt meg mang en god forklaring på hvorfor den delen av meg har blitt som den har blitt. Kanskje jeg kunne gitt litt slipp på skammen…men nok om dette, det kan jeg fortelle deg om i en senere blogg.

Jeg begynte å jobbe når jeg kom hjem igjen, og har fortsatt samme jobben. Trives veldig godt med både jobb og kollegaer. Har jo lært meg etterhvert at vi alle bare er mennesker. Like sårbare… Den første tiden følte jeg meg veldig utilpass, bruker veldig lang tid på å bli `varm i trøya` Jeg følte alltid at de var bedre enn meg på alle måter, og at mitt `dårlige` rykte var grunnen til blikk og taushet, men vet bedre i dag. Alt handler ikke om meg, de som meg har dårlige dager og har sine bekymringer og tanker de bærer på. Så akkurat dette med å føle at alt negativt har med meg å gjøre har jeg nesten klart å legge helt fra meg…sier nesten, er ikke helt der ennå.

en liten pause nå…snart tilbake